A blessing in disguise?

Den 5. januar 2021 satt vi igjen klistret foran TV’en og fulgte med på de helt utrolige hendelsene i Washington DC – stormen på Capitol. Kunne dette virkelig skje i et land som til stadighet betegner seg som demokratiets høyborg?

I det Hvite Hus satt den velkjent narsissisten (med løgn og konspirasjonsteorier som spisskompetanse) og fulgte med, visstnok med et smil om munnen. Ante han egentlig hva han hadde stelt i stand? Forstod han ikke at hans blodfans kanskje var i ferd med å sette punktum for hans karriere som politiker?

Var dette så ekstremt at de mer moderate av hans følgere vender ham ryggen? Vil det langsomt gå opp for dem at de er blitt ført bak lyset av hans utallige «alternative fakta» og konspirasjonsteorier? Kan det bety at de republikanske «trumpianere» i Kongressen snur trill rundt. (Slike snuoperasjoner skal visstnok være en øvelse man må beherske for å holde seg på topp i politikken). I så fall var dette en «a blessing in disguise»?

Men er det slik? Kan vi håpe at polariseringen som lammer amerikansk innenrikspolitikk, vil avta? Kan vi tro at Trump vil slutte å kvitre løgner til sin tilhengerskare med ytterligere polarisering som resultat? Vil virkelig republikanere med politiske ambisjoner tørre å gå på tvers av den «trumpianske» velgermassen?

Det er jeg svært usikker på. Det at nesten halvparten av de republikanske velgerne fortsatt tror at demokratene «rigget» valget er ikke et godt tegn. De har fortsatt denne overbevisningen til tross for at rettsapparatet har avvist rundt 60 søksmål og at de ansvarlige for valggjennomføringen, både på føderalt og delstatsnivå, har bekreftet at det ble gjennomført forskriftsmessig. De stoler mer på Trump enn på denne hærskaren av dommere, politikere og byråkrater som har fulgt lover og regler.

Vil vi om fire år kunne bedømme om mobben som inntok Capitol egentlig gjorde demokratiet en tjeneste? Eller bar de mer ved til bålet som blåser nytt liv i «trumpianismen»?  Den som lever får se.