Bekjennelser fra en ukjent forfatter og en nybakt forlegger

Da jeg var ferdig med manuset til «Mødre i motvind» sendte jeg det til de største forlagene. Jeg hadde blitt advart. Folk som kjenner bransjen kunne fortelle at de tar inn bare et par prosent av mottatte manus. Ikke helt uventet kom det hyggelige avslagsbrev etter tre-fire uker. De leser nok fort disse bokormene, men neppe så fort. Rutinen er vel at når de pliktskyldig har sett på tittel og lest et par sider legges åndsverket i boksen for refuserte manus. Hvorfor vente så lenge som fire uker før det sender avslagsbrevet? Heldigvis fikk jeg via kjente et møte med Svein Sandnes som etter seks måneder bestemte seg for å ta verket under sine vinger i Svein Sandnes bokforlag. Han meldte også boken inn til Kulturrådets innkjøpsordning der den fikk godkjentstempel. Fint for oss begge. Det betydde både en fjær i hatten og penger i kassen.

Min andre bok – Mannen på snorloftet – som nå er på beddingen, sendte jeg også først til etablerte (velrennomerte) forlag. Da skjedde presis det samme som med den første boken. Avslagsbrevene kom etter kort tid. Men det var ett unntak. Stordalens Strawberry Publishing brukte et helt år på avslagsbrevet. Hadde de virkelig lest manus, veid det og funnet det for lett? Den mest sannsynlige forklaringen er dårlig administrasjon. Det burde ikke ta et helt år å sende et standardisert avslagsbrev.

Det var da jeg oppdaget begrepet «indieforfatter» gjennom Boldbooks, alle forlagsløse forfatteres venn. Der fant jeg oppskriften på hvordan man kan utgi sin egen bok. Visstnok skal dette være siste mote i bransjen. Selv etablerte forfattere vil nå ha kontroll med utgivelsen og har derfor vinket farvel til sin forlegger. Så hvorfor kaste bort tid og penger på de treige og tradisjonelle forlagene? Enkelt og greit.

Gjennom Boldbooks hyrte jeg en redaktør de har i sin «stall». Valget falt på Nina Grove Hansen. Før hun startet arbeidet ble jeg spurt om jeg stod for en trøkk. Ingen vil vel innrømme at de ikke gjør det. Heller ikke jeg. Hun viste seg å være effektiv, direkte, nesten brutal i sin tilbakemelding. Hvis jeg hadde ventet meg en rosende omtale av mitt fenomenale manus ble jeg skuffet. Etter å ha svelget til dels grov kritikk av mitt åndsverk tok jeg fatt med revisjon 1. Motstrebende måtte jeg innrømme at det ble bedre. Gjennomgang nr. 2 ble ikke like brutal, men hun var fortsatt ikke fornøyd. Igjen måtte jeg akseptere at hennes utvetydige tilbakemeldinger var på sin plass. Etter tredje gjennomgang kom det til og med noen etterlengtede komplimenter. Nå var vi nesten helt på linje og de siste justeringer ble foretatt. Samarbeidet med Nina har vært uhyre lærerikt. Det er noe helt annet å skrive romaner enn dyptpløyende økonomiske analyser eller oppskriften på hvordan en virksomhet kan ta ut et effektiviseringspotensial. En stor takk til Nina.

Ombrekking er et eget fag jeg ikke behersker. Følgelig ble Marta Dec hyrt inn, igjen fra Boldbooks «stall». Hun rekonstruerte også omslagssiden, basert på mitt utkast. Jeg er ikke sikker på om hun likte utkastet så godt, men høflig som hun er kom det ingen kommentar. Det var lett å sette godkjentstempel på hennes arbeid. Grunnlaget for trykking var dermed klart. Takk også til Marta.

Boldbooks leverer også kurs om hva man bør tenke på når åndsverket skal markedsføres. Innledningsvis hevdes det at forfattere må ha markedsføring i bakhodet allerede før man begynner å skrive: Hvem er målgruppen og hva skal budskapet være. At forfattere har et eller flere budskap er vel ikke så underlig, men at de tenker målgruppe når de setter seg ved tastaturet stiller jeg meg mer tvilende til. Jeg er klar over at man i et ethvert grunnkurs i produktutvikling blir innpodet at man skal tenke på hvilke verdi produktet vil tilføre potensielle kunder, men å legge litterære åndsverk i samme sekk som kommersielle produkter er vel nesten som en fornærmelse mot oss forfattere som virkelig har vrengt sjela i arbeidet med åndsverket. Eller?

Nå kan vi ikke komme forbi at all forlagsvirksomhet er kommersiell. Det er vel derfor de store forlagene har en fast stall av bestselgende forfattere og at det smerter dypt når de forlater moderhuset til fordel for nye piratforlag, som for eksempel Strawberry Publishing. Og hva med oss «indieforfattere», vi som aldri har kommet innenfor døren hos dem. Representerer vi en trussel? Det later til at Boldbooks mener det og jeg håper de har rett.

Som forlegger har jeg nå, under Boldbooks kyndig veiledning, inngått avtale med Bokbasen AS og Forlagssentralen AS. Da er grensesnittet mot bokbransjen samt logistikk- og betalingsopplegg etablert. Videre er pressemeldinger og salgsbrev utarbeidet og klare til utsendelse. Å skaffe presseomtale, eller til og med en bokanmeldelse, hvis man ikke heter Nesbø eller Knausgaard, er nok kun et forfengelig håp. Annonsering i sosiale media blir derfor et bitte lite plaster på såret. Godt gammeldags fotarbeid i form av personlig fremmøte hos utvalgte bokhandlere er også sterkt anbefalt. Det minner meg om da jeg for mer enn et halvt århundre siden solgte bøker fra Teknologisk Forlag på dørene. Men det var andre tider det!

Dette innlegget har som formål å fjerne u-en i ukjent. Om det bidrar til å gjøre meg nok kjent er heller tvilsomt. Når «Mannen på snorloftet» har kommet i handelen er jeg fortsatt nybakt som forlegger, men ikke fullt så nybakt som før dette sirkuset startet.

Når sant skal sies er det mye morsommere å være forfatter enn forlegger.