Derfor må verden satse på den fornybare energien som vind- og solkraften leverer. Det betyr en enorm økning av kapasiteten fra disse energikildene, bl.a. fordi at behovet for metaller og mineraler overstiger de påviste reservene av bl.a. kobber, nikkel, litium, kobolt og grafitt. Å gjennomføre det grønne skiftet i samsvar med Parisavtalen av 2015 der derfor ikke mulig.

Dette er bokens innledning:

Ifølge FNs generalsekretær er vi på en «highway to hell» hvis vi ikke tar oss sammen og stopper menneskeskapte utslipp av karbondioksid (CO₂) og andre skadelige klimagasser. Vår egen statsminister (Jonas Gahr Støre) har betegnet CO₂ som en giftgass.

Generalsekretærens påstand er grunnløs og bidrar kun til å skape frykt. Statsministerens oppfatning om CO₂ vitner om at han må ha sovet i timen da det ble undervist om fotosyntesen. Den er selve forutsetningen for at vi har en grønn planet der det vokser og gror og at vi har oksygen vi kan puste inn. Uten CO₂ fungerer ikke fotosyntesen og vår lille klode ville vært en steinplanet uten liv. En økning av atmosfærisk CO₂ betyr en grønnere planet med mer matproduksjon som vil fø en økende befolkning.

Al Gore, USAs tidligere visepresident, nå klimaaktivist, som sammen med FNs klimapanel ble tildelt Nobels Fredspris i 2007, spådde at isen på Nordpolen ville være forsvunnet i 2015 på grunn av global oppvarming. Isen er fortsatt der 11 år senere.

Dette er tre ledende personligheter med sterk påvirkningskraft. De er ikke alene. I 30 år har toneangivende politiske miljøer, med støtte i politiserte rapporter fra FNs klimapanel, hamret inn budskapet om de skadelige klimaendringene som skyldes menneskeskapte utslipp av CO₂. Det hevdes at det er vitenskapelig konsensus om klimapanelets konklusjoner. Stemmer som protesterer blir ikke hørt. I vitenskap er konsensus irrelevant. Det som er relevant er reproduserbare og verifiserbare vitenskapelige resultater. De finner man lite av i den såkalte klimavitenskapen som målbæres av FNs klimapanel. Konsensus hører hjemme i politikken.

Fortellingen om at det grønne skiftet er nødvendig for å «redde» vår planet, har overbevist store deler av befolkningen, i alle fall i den vestlige verden. Denne overbevisningen har samtidig lagt grunnlaget for en klima- og energipolitikk som er i ferd med å undergrave den vestlige verdens konkurranseevne på grunn av høye kraftpriser. Tysklands «Energiwende» der de avviklet kjernekraften nesten over natten og satset alt på fornybar energi, er et eksempel på det. Resultatet er en kraftig avindustrialisering.

Med denne boken settes søkelyset på forhold knyttet til det grønne skiftet der følgende påstander begrunnes:

• Det er teknisk umulig å gjennomføre det grønne skiftet globalt på grunn av ressursmangel. Påviste reserver av nødvendige metaller og mineraler ligger langt under behovet.
• Klimaendringene skyldes naturlige årsaker, ikke menneskeskapte utslipp av CO₂.
• Vi har ikke en klimakrise der vi nærmer oss et «tipping point».
• De ulike klimamodellene er villende og dermed uegnet som grunnlag i utformingen av en langsiktig klima- og energipolitikk.
• Fortsatt bruk av fossile energikilder er både bærekraftig og nødvendig hvis vi skal opprettholde konkurransekraften og en stabil forsyning av energi.
• Den forventede etterspørselsøkningen etter elektrisk energi må dekkes av fossil energi, kjernekraft, vannkraft, geotermisk energi og bioenergi basert på avfall. Uregulerbar kraft fra vind og sol må kun bli et supplement til de øvrige energikildene. To scenarier – ett for hele verden og ett for Norge – viser hvordan dette er mulig.

Det er lagt vekt på å underbygge begrunnelsene kvantitativt, noe som stort sett er fraværende i klima- og energidebatten. Unntaket er når omhyggelig valgte tall benyttes for å argumenteres for halvsannheter.