Grønt skifte – den nye oljen

De som kaller seg miløvernere går inn for at oljeindustrien bør gjennomgå en styrt avvikling til tross for at det sannsynligvis vil være etterspørsel etter fossil energi i hele resten av dette århundret. Noen er til og med så modige at de setter en dato, f.eks. 2035. I mellomtiden skal vi gjennomføre store deler av det grønne skiftet og erstatte tapet av oljemilliardene med «den nye oljen». Hvordan dette skal gjennomføres uten at velferdsstaten som vil alle hegner om, ikke skal lide skipbrudd er for meg en gåte. Det er ganske enkelt ikke mulig.

Mye av politikken er basert bare på håp, tro og kjærlighet.

Ved å ta utgangspunkt i tall fra nasjonalregnskapet fra 2018 kan dette illustreres. I diagram 1 vises BNP[1] (Brutto nasjonalprodukt) i utvalgte vare- og tjenesteproduserende bransjer som uttrykk for den verdiskaping de leverer inn i den nasjonale økonomien. Oljeindustrien alene stod i 2018 for 28 % av verdiskapingen i privat sektor.

Diagram 2 viser antall sysselsatte, ikke årsverk, i de samme bransjene. Tallene omfatter derfor også deltidsansatte.

Varehandel (inklusive reparasjon av motorvogner) er bransjen som sysselsetter flest, nesten syv ganger så mange som oljeindustrien. Både tjenesteyting (faglig, viteskaplig, teknisk og forretningsmessig tjenesteyting) og bygg- og anleggsvirksomhet sysselsetter flere enn industrien.

Men det er først når vi ser på verdiskaping (BNP) pr. sysselsatt det begynner å avtegne seg et bilde som viser hvilke utfordringer det grønne skiftet står overfor: Hvordan kan verdiene som kommer fra oljevirksomheten erstattes med «grønn» verdiskaping?  

Diagram 3 viser det enorme gapet i verdiskaping pr. sysselsatt mellom de ulike bransjene. Bak hver sysselsatt i oljeindustrien er det en verdiskaping på godt over 11 mill. NOK. Det mer enn 3 ganger så mye som bransjene «Finans og forsikring» og «Fiske, fangst og akvakultur» og nesten 12 ganger så mye som bransjen «Industri». Dette illustrerer med all tydelighet at å finne ny virksomhet som har samme verdiskaping pr. sysselsatt som oljeindustrien er ren utopi.

Det nytter ikke bare å rope på grønt skifte

De som krever at oljekranene skal stenges i 2035 lever visst i den troen at hvis de roper på grønn omstilling høyt og lenge nok kan dette skje uten at dette får dyptgripende økonomiske konsekvenser. Mer seriøse organisasjoner som Sintef og NHO beskjeftiger seg også med dette helt sentrale spørsmålet: Hva skal vi leve av når oljeinntektene en gang tar slutt? Men deres vurderinger og analyser er mer som et veikart inn i det uendelige. Den som leter etter en sluttdato for norsk oljevirksomhet i disse rapportene vil lete forgjeves.

Sintefs rapport «Nye muligheter for verdiskaping i Norge» peker på mulige utviklingsområder. Noe forenklet er det:

• Helseteknologi og farmasøytisk industri
• Industriell utnyttelse av biomasse, høsting av tang og tare samt organismer på lavere trofisk nivå
• Fornybar energi: Hydrogen- og batteriproduksjon, annen utnyttelse av installasjoner på sokkelen og ny subsea-teknologi for feltutbygging og drift
• Smart, grønn og integrert transport
• Sirkulære produksjonssystemer (bl.a. CO2 som kjemisk råstoff, gjenvinning av fosfor, utvinning av råvarer for det grønne skiftet, ombruk av byggematerialer)
• Utvikling av en mer rasjonell, ikke forurensende infrastruktur

La oss tenke oss et scenario for året 2035 der all verdiskaping fra oljevirksomheten har tatt slutt. Hvis vi ikke har foretatt oss noe i mellomtiden, men har status quo som i 2018, vil Norges BNP ha sunket med knapt 30 %. Dette hullet må fylles ved at det skapes økt etterspørsel etter eksisterende og nye produkter og tjenester. Vi må med andre ord finne nye markeder som gir Norge en verdiskaping på rundt 600 milliarder NOK. Store deler av disse markedsmulighetene må skapes utenfor Norges grenser. Det er altså ikke nok å skape nye produkter og tjenester. Det må også være noen der ute som er villige til å kjøpe dem.

I dette scenariet legger vi til grunn at verdiskapingen pr. sysselsatt i eksisterende produkt- og tjenesteproduksjon holdes konstant på 2018- nivå og at den i all ny virksomhet blir 1,2 mill. pr. sysselsatt. Da må vi, for å fylle hullet oljevirksomheten etterlater seg, øke sysselsettingen med en halv million personer. De må dessuten i stor grad ha høyere utdannelse og den rette kompetansen.

Når vi samtidig vet at helsevesenet som i 2018 sysselsatte 567 000 personer, vil støvsuge arbeidsmarkedet i den samme perioden, kanskje med så mye som 200 000 nye medarbeidere, sier det seg selv at vi ikke har nok menneskelig ressurser til å gjennomføre en slik politikk. Hvis det er noen som våger å peke på at det kan løses ved å importere nødvendig arbeidskraft blir det sikkert et sabla rabalder vi tidligere ikke har sett maken til.

Uforenlige mål

Målet om å sette en sluttdato for oljeindustrien i 2035 er ikke forenlig med målet om å opprettholde, og kanskje til og med forbedre velferdsstaten. Opprettholdes dette avviklingsmålet må MDG samtidig fortelle oss hva som skal prioriteres bort. Det blir neppe noen stemmesanker.

Samtidig må vi ta innover oss at:

• Det vil være etterspørsel etter fossil energi i hele dette århundret
• En tidlig avvikling av norsk oljevirksomhet vil ikke bety noe som helst fordi kundene må finne andre leverandører av fossil energi for å dekke sitt behov
• Norge bidrar med 0,13 % av verdens CO2-utslipp

Disse faktaene er heller ingen stemmesanker. Kanskje partiledelsen skulle ta en liten tenkepause før de igjen slår på stortromma med alle sine dramatiske og lokale tiltak som skal redde verden fra en miljøkatastrofe.

---

[1] Bruttonasjonalproduktet er lik summen av alle varer og tjenester som produseres i et land i løpet av et år, minus de varene og tjenestene som blir brukt under denne produksjonen.